LOFOTEN / NORDLAND (sommer)
Det som fascinerer meg mest med Lofoten er årstidene. Du kan ha vært der flere ganger, men stadig føle at du besøker er et nytt sted, avhengig av når på året du reiser. Sensommeren er definitivt et av de beste tidspunktene å oppleve Lofoten på. Spesielt for en som meg, som er mest glad i å tilbringe tid ute. De bratte fjellene byr på endeløse muligheter for gåturer, og som oftest kreves det ikke mange minuttene med gange før du blir belønnet med fantastisk utsikt.
For å finne de beste utsiktspunktene bruker jeg ofte kart for å analysere terrenget. Jeg kan selvfølgelig gå inn på Instagram, finne et kult bilde fra Lofoten og kopiere det, men det inspirerer meg ikke. Det gode følelsen får jeg når jeg finner de perfekte stedene på egenhånd. Et slikt sted fant jeg etter å ha studert kart over Moskenesøya helt sør blant Lofotøyene. Det var en fjellknaus over et pent formet vann med de typisk spisse Lofotfjellene i bakgrunnen. Perfekt!
Med alt for tung sekk satte jeg av gårde, og de første timene med gange bød på få problemer. Terrenget var lett og fjellene badet i sol. Så kom tiden for å forlate den markerte stien. På kartet hadde stigningen fremstått overkommelig, men den skulle vise seg å være vanskeligere enn som så. Små, bratte fjellskrenter og store sprekker gjorde klatringen vanskelig, og den tunge sekken hjalp heller ikke på. Jeg måtte binde fast sekken med tau og slepe opp etter meg. Jeg skulle opp på den toppen.
Jeg kunne se svarte skyer luske bak fjellene, i timevis karret jeg meg sakte opp fjellsiden. Utmattet og sulten nådde jeg toppen samtidig med uværet, det var nådeløst. Utsikten så jeg heller ikke noe til, alt var blitt grått og det blåste kraftig. Litt pessimistisk til sinns la jeg meg, redd for at alt strevet hadde vært forgjeves. Likevel satte jeg som alltid alarmen på i god tid før soloppgang. Været forandrer seg fort i Lofoten. Det gjorde det også denne gangen, heldigvis.
Den neste morgenen vil jeg aldri glemme. Skyene var forsvunnet, det samme var vinden. Her var det bare å skynde seg og få satt opp fotoutstyret. Stativer, skinner, motorer og kamera ble montert, og time-lapsen ble satt i gang. Jeg kunne sette meg ned med frokost og nyte utsikten mens sola stod opp over fjellene langt der borte. Her var det ingen tegn til andre mennesker og jeg likte å forestille meg at jeg var den første som hadde vært akkurat der, selv om det sannsynligvis ikke var sant. Turen tilbake var minst like tung som turen opp, men det gjorde lite. Det var verdt det.
Morten Rustad er fotograf og regissør og har spesialisert seg på time-lapse foto. Han brenner for fange det perfekte øyeblikket og gir gladelig opp en natt eller to med søvn for å skape de beste bildene.
